SØVNLØSE DONALD
Jeg skal ta for meg en kort tegneseriehistorie på én side, ved navnet ”Nattlig galskap”. Den er hentet fra det norske ”Donald Duck & Co” nr. 41 i 2006.
Donald Duck så dagens lys i 1934, da han var en figur i tegnefilmen ”The Wise Little Hen” av Disney. Donald ble først brukt som en artig birolle og motsetning til Mikke Mus, men ble så populær at han hadde hovedroller i filmer og etter hvert fikk han sin egen tegneserie.
Historien begynner med at Donald sitter i sengen sin. Men han får ikke sove pga. kattene som står i bakgården og mjauer. Han titter ut av vinduet og ser at alle naboene prøver å kaste sko på kattene, men mislykkes siden det er så mørkt. Donald får en idé om å skremme vekk kattene ved hjelp av grammofonen sin. Han legger på en skive og holder seg for ørene. Når han så ser ut av vinduet piler kattene av gårde. Men det som så skjer er at Donald får en ladning med sko rett i hodet. Historien avsluttes med en rute der han sitter i senga, ganske forslått og irritert.
Det kommer frem i navnet at Donald Duck er en and, men hans utseende er noe spesielt. Han har store øyne, flatt og bredt nebb, rund mage, liten stjert, føtter av tykk svømmehud og ikke minst armer i stedet for vinger. Donald likner på flere måter mer på et menneske enn en and.
I fra dag én, altså hans første film, har Donald gått kledd i en matrosdress. Det som er spesielt med denne er at består av kun en overdel og en lue. Han er aldri tildekket fra midjen og ned, noe som vi mennesker ser på som uanstendig. Det eneste vanlige unntaket er når han kommer fra dusjen, da har en et håndkle rundt midjen. Noe som er rart med dette er at hvis han mister håndkleet, eller blir fratatt det, dekker han til seg med hendene i tillegg til at han rødmer. I denne historien har han lagt seg for å sove, og har da byttet ut matrosskjorta med ei nattskjorte.
Språket i historien er veldig lett, samtidig som det forklarer handlingen. Historien er laget for at små barn også kan ha glede av den, derfor må språket være lett og til tider også forklarende. Et eksempel er når Donald ser ut av vinduet første gang og sier til seg selv: ”Alle kaster støvler og sko etter dem, men treffer ikke i mørket.” Da skjønner alle at naboene også er lei av mjauingen til kattene og prøver å kaste ting på de for å få de til å slutte. Alt Donald si står inne i vanlige snakkebobler, der skriften sier mer om utsagnet en snakkeboblen gjør. Når han i siste rute sier: ”ÅÅÅ!”, er skriften uthevet, men snakkeboblen er ikke tagget slik man ofte ser i tegneserier. Vi skjønner likevel vel at han sier det i smerte og irritasjon. Lydordene står ikke inne i bobler men er skrevet fritt med enkle bølger ved siden av. Dette forsterker inntrykket av at det er en lyd, og ikke noe som blir sagt. Kattenes ”MJAAAUUU!” er skrevet noe tagget for å understreke at den er skjærende. Det er jo tross alt dette som holder Donald og naboene våkne. Musikken fra grammofonen blir fremstilt på to måter. Når Donald skal skremme vekk kattene er det ”lydbølger” ved siden av teksten, noe som sier oss at sangen spilles høyt. Men når han i neste rute ser at kattene har dratt sin vei, og han selv står å smiler, er bølgene rundt musikkteksten byttet ut med enkle noter. Plutselig har musikken gått fra å være høy og skremmende til å være myk og koselig.
Tegningene er ganske enkle, de har få blyantstreker, enkel fargelegging og enkel skyggebruk. Dette gjør kanskje at handlingene oppfattes lettere hos barn, noe som gir dem mer glede av historien. Kroppspråket er også relativt enkelt, men veldig effektivt. Det er ingen tvil når Donald er irritert og sint, da peker munnvikene nedover og øyenbrynene inn mot nesa. Når Donald blir truffet av naboenes sko fyker det stjerner hit og dit, noe som er ganske typisk for tegneserier. Stjernene viser at skoene hadde stor fart når de traff hodet hans. Men stjernene blir samtidig brukt for å vise smerte. Når han ligger forslått i sengen sin sier stjernene oss at han ikke har det helt godt. En annen typisk ting for tegneserier er fuglene som flakser glad og fornøyd rundt hodet hans.
I denne personen forholder vi oss egentlig bare til en person, nemlig Donald. Kattene som er med har ikke en stor rolle i historien, noe naboene heller ikke har. Naboene får vi til og med aldri se, vi bare vet at de er der ut i fra handlingene de gjør.
Selv om denne historien er kort inneholder den små morsomheter som man finner i ”bakgrunnen”. Den tydeligste er platen Donald spiller for å skremme vekk kattene, som har navnet ”Noteknekkersuiten”. Dette er uten tvil en parodi på den kjente balletten ”Nøtteknekkeren”. Det kan virke som om de bare har slengt på ”-suiten” som en komisk endelse på navnet, men dette er faktisk en egen sjanger innenfor klassisk musikk, ”Nøtteknekkeren” er dog ikke angitt å være innenfor denne. Komponisten er angitt til å være Johan Strudel, som verken ligner på navnet til den virkelige komponisten, eller forfatteren av den originale historien sitt navn. En annen ting er grammofonen til Donald, hvor formen minner om en korketrekker. Vanlig grammofoner har bare en bøy på seg, så Donalds får en noe komisk skikkelse. En typisk liten rekvisitt i Disneyfilmer er beinrestene fra fisk. Her ser vi den så vidt i en søppelkasse, og som vanlig dukker den opp i nærheten av ville katter. Den siste tingen er noe man ikke legger merke til hvis man leser fort gjennom historien. Det er nemlig at gardinene til Donald har hans eget ansikt på seg, noe som i seg selv er litt snodig. Men det som er spesielt er at ansiktene endrer seg etter humøret til Donald. I starten er Donald irritert over kattene siden han ikke får sove, noe som vi også ser på ansiktene. I siste rute er Donald ganske så forslått, og dette gjenspeiler seg i ansiktene på gardinene som ser ut til å svime av.
Temperamentet til Donald er noe av det aller mest karakteristiske med han. Han irriterer seg over det meste og blir ofte sint på både ting og folk. Når han først blir sint, varer det ofte over lengre tid. Det er ikke sjelden vi ser at Donald skader seg, og det er ofte en av grunnene til at han er langsur. Når han blir skadd blir det aldri tegnet blod, og smerten blir aldri vist som uutholdelig. Men det er likevel en god del vold, som vi ser i denne historien når Donald blir truffet hardt av sko i hodet. Disney har alltid hatt strenge retningslinjer angående hva som får være med i historiene og på tegningene. Hadde dette vært en del av Disney-historiene hadde de aller fleste foreldre ikke kjøpt tegneserier til sine barn. Film-, TV- og bokselskapene hadde høyst sannsynlig bannlyst verk med upassende innhold, noe som ikke hadde vært god butikk for Disney.
Når Donald setter på høy musikk blir ikke naboene hans noe mer begeistret for det enn for de mjauende kattene. I motsetning til kattene blir Donald faktisk truffet når naboene kaster. Dette kan referere til Donalds nabo, Jensen, som han alltid krangler med. Noe som er typisk for stakkars Donald er at han sjelden lykkes, og når han først gjør det, medfører det som oftest problemer. Historien viser oss med dette at mennesker er uenige om ting og har ulike løsninger på problemer.
