Tentamenstekst
Her er teksten som jeg skrev på tentamen i norsk. Jeg valgte oppgaven som omhandlet diktet "Københavnerkneipen".
GLEMT
”Elin! Har du pakket ferdig? Bussen er kommet!” ropte pappa fra kjøkkenet. ”Snart ferdig!” svarte jeg, og slengte overdelen av kofferten igjen. Den var tung som bly, men jeg klarte likevel å få den med meg. Pappa kom som skutt ut av en kanon bort til yttergangen og overleverte matpakken. ”Husk nå på å spise Elin.” ”Jada, far.” sa jeg med en rolig, var stemme. ”Ha en fin tur.” sa han til meg. Jeg var stille. I det han returnerte til kjøkkenet, kastet jeg matpakken på en regnfrakk som lå enslig i en krok, for så å gå ut døra.
Ca. 100 meter fra huset stod bussen og ventet. Sjåføren tok kofferten og la den i bagasjerommet, og satt seg så ved rattet. Jeg gikk like etter, men fortsatte lenger bak i bussen. Da jeg var kommet halvveis ned midtgangen, stoppet jeg. Øynene mine søkte bussen for et ledig sete. ”Hei Stilken! Det er en ledig plass her.” Det var Ragnar. Han brukte begge hendene sine for å signalisere at det var en ledig stol rett foran han. Flott, jeg som trodde Ragnar var syk. Til min forskrekkelse fant jeg ut at dette faktisk var det eneste setet som ikke var opptatt. Jeg satte meg i setet, ved siden av en hau med sekker. Samme sekund som ryggen min traff stolen kjente jeg at det lugget kraftig i håret. Det kom samtidig et kort latterutbrudd fra Anders, kompisen til Ragnar. ”Har du ikke ordnet håret i dag da?” kom det hånende fra Ragnar. Jeg var tyst som et løv i vindstille omgivelser. Øyenlokkene la seg sakte over øynene, og verden ble stengt ute.
”Endelig!” ble det ropt bakfra. Jeg våknet brått. Det første jeg så var Ragnar og Anders som sprang forbi setene og ut av bussen. Vi hadde tydeligvis stoppet, for alle andre veltet ut av bussen. Blikket mitt festet seg på vikaren, Siv, som kom bort til meg. ”Fikk du ikke penger av moren din til å kjøpe deg noe å spise?” Jeg vendte kroppen min kjapt vekk fra henne og sa ikke et ord. Tårene sprengte nesten øynene ut av hodet mitt, men jeg klarte å holde de tilbake. ”Jeg kan å gå inn på butikken å kjøpe noe til deg.” Jeg var fortsatt taus. Etter et par sekunder snudde hun seg sakte og gikk fram til setet sitt. Da jeg hørte at alle kom tilbake til bussen, rettet jeg meg stille opp. Ragnar og Anders satte seg ned med hendene fulle av sjokolade og godteri. Dette holdt oppmerksomheten deres unna meg, så jeg la meg til å sove igjen.
Også denne gangen var det en stemme som vekket meg. ”Plukk opp alt rasket etter dere og gå ut for å ta i mot bagasjen deres.” Vi hadde kommet frem til Bodø. Jeg røyste meg opp, og listet meg stille ut av bussen. Da alle hadde mottatt koffertene sine, gikk vi inn på flyplassen. Der ble det en times venting før flyet vårt var klart til å ta i mot passasjerer.
På flyet var det heldigvis flere seter som var ledige, så jeg klarte å kapre en plass ved vinduet, helt fremst i flyet. Jeg var nå helt uforstyrret, så jeg la meg nok en gang til å sove.
Et rykk i hodet fikk meg til å våkne. Etter en flytur på to timer, hadde vi nådd målet for turen, København. Vi gikk samlet inn for å hente bagasjen vår, og deretter til en buss utenfor som ventet på oss. Denne gangen havnet jeg fremst i bussen, ved siden av Anders. Han forholdt seg faktisk rolig, ettersom Ragnar satt bakerst.
Om lag et kvarter senere stod vi utenfor et storslagent hotell. I det minste fikk vi et fint sted å bo på, tenkte jeg. I resepsjonen stod vi samlet som en flokk sauer, mens vi fikk tildelt rom og nøkler. Jeg havnet på rom sammen med to andre jenter i klassen, noe som ikke var så ille ettersom det hadde vært verre å havne på rom med Anders og Ragnar, eller vikaren. Det ble bare tid til å låse seg inn og sette i fra seg koffertene, før vi måtte ned i spisesalen for kveldsmat.
”Fisk med tilbehør” var dagens kveldsrett som ble servert. Som om jeg ikke fikk nok av det hjemme. Utrolig nok spiste de andre maten sin som en flokk med utsultede ulver. En skulle tro at de var lei av slik mat, men sånn var det ikke. Jeg ble sittende å stirre på maten, og maten stirret tilbake. Heldigvis så ikke vikaren det, så jeg kom lett unna måltidet.
Etter maten fikk vi klar beskjed om å gå til rommene våre, og der skulle vi holde oss resten av kvelden. Jeg forlot bordet i lag med romkameratene mine, som jeg videre gikk sammen med opp til rommet vårt. Vi hadde såpass flaks at vi hadde fått et av rommene med et lite separat soverom. De to andre satte seg på sengen i stua, mens jeg gikk en liten tur på badet. Jeg hevet hånden og strakte ut fingeren. Den boret seg så lang den var ned i halsen. Kvalmen bredte seg i hele kroppen, men ble kjapt konsentrert i halsen. Jeg var kvikk til å skru vasken på fullt trykk, før dagens frokost kom opp. Også i dag ble det slik. Et par øyeblikk senere åpnet jeg døren og gikk direkte inn på soverommet. Der holdt jeg meg resten av kvelden.
Neste dag ble jeg vekket av en romkamerat: ”Vi fikk beskjed om å møte nede i resepsjonen om fem minutter.” Jeg hadde vel egentlig ikke så mye valg, så jeg fant ut at det beste var å møte opp. Jeg slentret meg ned trappen og stilte meg i samlingen. ”Vi skal gå til utkanten av byen og se oss omkring der.” ble det sagt. Så begynte marsjen fra hotellet. Etter en halvtimes spankulering stoppet vi endelig ved en kro. Samlingen løstes noe opp, og jeg gikk bort til en benk i ved havkanten og satte meg. Ordene ”fred” og ”ro” svevde rundt i hodet mitt, mens jeg tittet på måsene som seilte stille i et hav av luft.
Med ett kviknet jeg til. Jeg hastet meg tilbake til de andre. Men det var ingen andre. Et par begersvingere som stod inntil en vegg var de eneste personene jeg fikk øye. De hadde dratt. De hadde glemt meg. En stikkende følelse bredte seg fra pannen og ut til en hver nerve som fantes i kroppen. Jeg ble stående urørlig. ”Hvorfor er du ikke her mamma?” sa jeg med en lav, sprukken stemme til meg selv. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Armbåndsuret mitt viste meg at klokka var ti over halv elleve. Øynene mine slukte uret. Jeg hadde virkelig drømt meg bort ved havkanten, det var gått en time siden vi stanset. Hvor skulle jeg gjør av meg, spurte jeg meg selv. Det endte med at jeg gikk inn på et usselt skjenkested, og satte meg ned. Tårene rant nedover fjeset på meg. Etter en liten stund tok jeg meg sammen og spurte noen om penger til drosje. Ingen var villig til å gi i fra seg noen slanter til en stakkars jente. ”Du kan få jobbe her til du har tjent nok.” kom det plutselig fra bardisken. Bartenderen hadde vel lagt merke til min tigging og var snill nok til å hjelpe meg. Jeg takket ja.
Alene og forlatt. Glemt som en ubetydelig gjenstand. Jeg visste ikke bedre enn å godta et tilbud om jobb i ei bule. Høsten har passert, vinteren er kommet. Den siste tiden har jeg gått fra kneipe til kneipe. Jeg har tigget etter mat, drikke og noen kroner til en drosjetur. Nå er jeg atter en gang ved bryggekanten, alene og kald. Jeg ser ned i det mørke vannet. Mamma, jeg vil være sammen med deg. Kulden fra vannet strømmer gjennom kroppen. Snart vil vi møtes mamma.
”Elin! Har du pakket ferdig? Bussen er kommet!” ropte pappa fra kjøkkenet. ”Snart ferdig!” svarte jeg, og slengte overdelen av kofferten igjen. Den var tung som bly, men jeg klarte likevel å få den med meg. Pappa kom som skutt ut av en kanon bort til yttergangen og overleverte matpakken. ”Husk nå på å spise Elin.” ”Jada, far.” sa jeg med en rolig, var stemme. ”Ha en fin tur.” sa han til meg. Jeg var stille. I det han returnerte til kjøkkenet, kastet jeg matpakken på en regnfrakk som lå enslig i en krok, for så å gå ut døra.
Ca. 100 meter fra huset stod bussen og ventet. Sjåføren tok kofferten og la den i bagasjerommet, og satt seg så ved rattet. Jeg gikk like etter, men fortsatte lenger bak i bussen. Da jeg var kommet halvveis ned midtgangen, stoppet jeg. Øynene mine søkte bussen for et ledig sete. ”Hei Stilken! Det er en ledig plass her.” Det var Ragnar. Han brukte begge hendene sine for å signalisere at det var en ledig stol rett foran han. Flott, jeg som trodde Ragnar var syk. Til min forskrekkelse fant jeg ut at dette faktisk var det eneste setet som ikke var opptatt. Jeg satte meg i setet, ved siden av en hau med sekker. Samme sekund som ryggen min traff stolen kjente jeg at det lugget kraftig i håret. Det kom samtidig et kort latterutbrudd fra Anders, kompisen til Ragnar. ”Har du ikke ordnet håret i dag da?” kom det hånende fra Ragnar. Jeg var tyst som et løv i vindstille omgivelser. Øyenlokkene la seg sakte over øynene, og verden ble stengt ute.
”Endelig!” ble det ropt bakfra. Jeg våknet brått. Det første jeg så var Ragnar og Anders som sprang forbi setene og ut av bussen. Vi hadde tydeligvis stoppet, for alle andre veltet ut av bussen. Blikket mitt festet seg på vikaren, Siv, som kom bort til meg. ”Fikk du ikke penger av moren din til å kjøpe deg noe å spise?” Jeg vendte kroppen min kjapt vekk fra henne og sa ikke et ord. Tårene sprengte nesten øynene ut av hodet mitt, men jeg klarte å holde de tilbake. ”Jeg kan å gå inn på butikken å kjøpe noe til deg.” Jeg var fortsatt taus. Etter et par sekunder snudde hun seg sakte og gikk fram til setet sitt. Da jeg hørte at alle kom tilbake til bussen, rettet jeg meg stille opp. Ragnar og Anders satte seg ned med hendene fulle av sjokolade og godteri. Dette holdt oppmerksomheten deres unna meg, så jeg la meg til å sove igjen.
Også denne gangen var det en stemme som vekket meg. ”Plukk opp alt rasket etter dere og gå ut for å ta i mot bagasjen deres.” Vi hadde kommet frem til Bodø. Jeg røyste meg opp, og listet meg stille ut av bussen. Da alle hadde mottatt koffertene sine, gikk vi inn på flyplassen. Der ble det en times venting før flyet vårt var klart til å ta i mot passasjerer.
På flyet var det heldigvis flere seter som var ledige, så jeg klarte å kapre en plass ved vinduet, helt fremst i flyet. Jeg var nå helt uforstyrret, så jeg la meg nok en gang til å sove.
Et rykk i hodet fikk meg til å våkne. Etter en flytur på to timer, hadde vi nådd målet for turen, København. Vi gikk samlet inn for å hente bagasjen vår, og deretter til en buss utenfor som ventet på oss. Denne gangen havnet jeg fremst i bussen, ved siden av Anders. Han forholdt seg faktisk rolig, ettersom Ragnar satt bakerst.
Om lag et kvarter senere stod vi utenfor et storslagent hotell. I det minste fikk vi et fint sted å bo på, tenkte jeg. I resepsjonen stod vi samlet som en flokk sauer, mens vi fikk tildelt rom og nøkler. Jeg havnet på rom sammen med to andre jenter i klassen, noe som ikke var så ille ettersom det hadde vært verre å havne på rom med Anders og Ragnar, eller vikaren. Det ble bare tid til å låse seg inn og sette i fra seg koffertene, før vi måtte ned i spisesalen for kveldsmat.
”Fisk med tilbehør” var dagens kveldsrett som ble servert. Som om jeg ikke fikk nok av det hjemme. Utrolig nok spiste de andre maten sin som en flokk med utsultede ulver. En skulle tro at de var lei av slik mat, men sånn var det ikke. Jeg ble sittende å stirre på maten, og maten stirret tilbake. Heldigvis så ikke vikaren det, så jeg kom lett unna måltidet.
Etter maten fikk vi klar beskjed om å gå til rommene våre, og der skulle vi holde oss resten av kvelden. Jeg forlot bordet i lag med romkameratene mine, som jeg videre gikk sammen med opp til rommet vårt. Vi hadde såpass flaks at vi hadde fått et av rommene med et lite separat soverom. De to andre satte seg på sengen i stua, mens jeg gikk en liten tur på badet. Jeg hevet hånden og strakte ut fingeren. Den boret seg så lang den var ned i halsen. Kvalmen bredte seg i hele kroppen, men ble kjapt konsentrert i halsen. Jeg var kvikk til å skru vasken på fullt trykk, før dagens frokost kom opp. Også i dag ble det slik. Et par øyeblikk senere åpnet jeg døren og gikk direkte inn på soverommet. Der holdt jeg meg resten av kvelden.
Neste dag ble jeg vekket av en romkamerat: ”Vi fikk beskjed om å møte nede i resepsjonen om fem minutter.” Jeg hadde vel egentlig ikke så mye valg, så jeg fant ut at det beste var å møte opp. Jeg slentret meg ned trappen og stilte meg i samlingen. ”Vi skal gå til utkanten av byen og se oss omkring der.” ble det sagt. Så begynte marsjen fra hotellet. Etter en halvtimes spankulering stoppet vi endelig ved en kro. Samlingen løstes noe opp, og jeg gikk bort til en benk i ved havkanten og satte meg. Ordene ”fred” og ”ro” svevde rundt i hodet mitt, mens jeg tittet på måsene som seilte stille i et hav av luft.
Med ett kviknet jeg til. Jeg hastet meg tilbake til de andre. Men det var ingen andre. Et par begersvingere som stod inntil en vegg var de eneste personene jeg fikk øye. De hadde dratt. De hadde glemt meg. En stikkende følelse bredte seg fra pannen og ut til en hver nerve som fantes i kroppen. Jeg ble stående urørlig. ”Hvorfor er du ikke her mamma?” sa jeg med en lav, sprukken stemme til meg selv. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Armbåndsuret mitt viste meg at klokka var ti over halv elleve. Øynene mine slukte uret. Jeg hadde virkelig drømt meg bort ved havkanten, det var gått en time siden vi stanset. Hvor skulle jeg gjør av meg, spurte jeg meg selv. Det endte med at jeg gikk inn på et usselt skjenkested, og satte meg ned. Tårene rant nedover fjeset på meg. Etter en liten stund tok jeg meg sammen og spurte noen om penger til drosje. Ingen var villig til å gi i fra seg noen slanter til en stakkars jente. ”Du kan få jobbe her til du har tjent nok.” kom det plutselig fra bardisken. Bartenderen hadde vel lagt merke til min tigging og var snill nok til å hjelpe meg. Jeg takket ja.
Alene og forlatt. Glemt som en ubetydelig gjenstand. Jeg visste ikke bedre enn å godta et tilbud om jobb i ei bule. Høsten har passert, vinteren er kommet. Den siste tiden har jeg gått fra kneipe til kneipe. Jeg har tigget etter mat, drikke og noen kroner til en drosjetur. Nå er jeg atter en gang ved bryggekanten, alene og kald. Jeg ser ned i det mørke vannet. Mamma, jeg vil være sammen med deg. Kulden fra vannet strømmer gjennom kroppen. Snart vil vi møtes mamma.
Lagt inn av Arne kl. 23:43
